Våren 1940 ble norske skip satt inn i en farefull transport for de allierte. Mange norske sjøfolk måtte bøte med livet under ferden over havet, der store verdier gikk tapt. Under andre verdenskrig bidro sjøfolkene i den norske utenriksflåten til å holde livslinjen til den frie verden oppe, og deres innsats spilte dermed en avgjørende rolle som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier.
Mange sjøfolk ble hjelpeløse vitner til krigens brutaliteter på havets nådeløse slagmark, men også etter krigen ventet prøvelsene på dem. I kjølvannet av krigen levde tusener av krigsseilere i «et fredens helvete» og kjempet en umenneskelig kamp for å leve et vanlig liv. Flere ble stuet vekk, glemt og oversett, og mange gikk til grunne i rus og psykiske lidelser.
Etter krigen fikk ordet «krigsseiler» en negativ klang hos store deler av samfunnet. Hjemkomsten for de norske sjøfolkene ble tung for mange av de som nå returnerte til land. Mange var utslitte, livsvarig invalidiserte og preget av store skader – både fysisk og psykisk, og en stor del av sjøfolkene hadde verken familie eller annet syssel å komme tilbake til på fast grunn. Flere av soldatene ble gående retningsløst rundt i byene, uten arbeid eller bolig, som synlige problemtilfeller og belastninger for samfunnet. Uten noe å ta seg til, ga flere sjøfolk seg hen til rus og forfall, og ble ofte assosiert med alkohol, fyll og spetakkel. Noen av krigsseilerne ble tildelt husvære i brakker av relativt enkle og provisoriske slag, men de trange og kummerlige kårene bød likevel på en vanskelig start for flere av de hjemkomne soldatene som bar uhelbredelige sår etter krigen. Kunnskapen og forståelsen for sjøfolkenes krigsopplevelser var liten hos befolkningen, men også på lege- og sosialkontor møtte de motbør. De hjemkomne soldatene ble lett sett på som samfunnets utskudd og sorte får.
I kjølvannet av krigen levde tusener av krigsseilere i «et fredens helvete» og kjempet en umenneskelig kamp for å leve et vanlig liv.
Journalisten og forfatteren Per Hansson (1922-1982) var en av de første – sammen med Nordahl Grieg, som talte krigsseilernes sak og brakte oppmerksomhet til deres uverdige skjebner etter sin tilbakekomst fra havet. Som journalist i Dagbladet brukte Hansson sin posisjon og plattform i avisen til å fremme dette forholdet til en av sine fremste kampsaker.
Hansson gjorde en rekke intervjuer av sjømenn som hadde tjenestegjort i konvoifarten under andre verdenskrig, og resultatet ble journalistens tredje roman «Hver tiende mann måtte dø» (1967). I den virkelighetsnære dokumentarromanen finner handlingen sted på et fiktivt skip med et fiktivt mannskap. Skipet M/S Anna seiler i konvoi lastet med ammunisjon og nitroglyserin fra USA til Storbritannia. I bakgrunnen ulmer krigens mørke skyer og varsler om en farefull ferd i det skip og mannskap legger fra kai og begir seg ut et endeløst mørke. Sjøfolkene på M/S Anna blir vitne til brutale luftangrep når himmelen revner i åpne sår av tysk flyvåpen. En etter en synker skipene omring dem mot havets bunn, og den knugende angsten kryper stadig dypere inn under huden til det nerveslitte mannskapet.
Med storkrigen som bakteppe maler Hansson et sterkt og hjerteskjærende bilde av soldatenes liv og skjebne under konvoifarten. Per Hanssons dramatiske dokumentarroman «Hver tiende mann måtte dø» spilte i sin tid – og til den dag i dag, en betydelig rolle for å skape kunnskap og forståelse for krigsseilernes påkjenninger og de senskader de led av.
Denne julen vises årets store norske filmsatsing «Konvoi» på kinoer rundt om i landet. I likhet med Per Hanssons dokumentarroman «Hver tiende mann måtte dø», kaster filmen lys over krigsseilernes glemte historie. Se traileren til «Konvoi» her: https://www.filmweb.no/film/NOR20210544#03.11.2023
Per Hanssons "Hver tiende mann måtte dø" er nylig relansert på Vega Forlag. Boken kan kjøpes her: https://vegaforlag.no/products/konvoi-hver-tiende-mann-matte-do